Et dokumentarprosjekt om menneskemøter, naboskap og om å møte egne fordommer.
Og ikke minst om hva som kan oppstå hvis vi sier “hei”.
I løpet av seks år fotograferte og intervjuet Christina Skreiberg sine tidligere naboer i en blokk på Tøyen.
Hun har banket på det som en gang var fremmede folks dører. Invitert seg selv inn. Gått på besøk. Til naboer fra Afghanistan, Usbekistan, Frankrike. Rødøy, Skien, Karmøy. Etiopia, England, Serbia, Kroatia. Flekkefjord, Inderøy, Trondheim. Indonesia, Romania, Gambia, Latvia. Kongsberg, Oslo og Molde.
20 naboer, inkludert henne selv. Tolv nasjonaliteter.
Noen bodde vegg i vegg. Noen over, andre under. De gikk inn og ut av de samme dørene. Levde i identiske leiligheter. De kunne høre hverandre synge i dusjen. Le. Ha sex. De kunne kjenne lukten av hverandres middagsmat. Uten å vite noe om hverandre. Hver gang hun så en inngangsdør stå åpen i oppgangen, kastet jeg et nysgjerrig blikk inn. Inn i leiligheter som var like min, men der alt innenfor likevel var helt annerledes. Jeg undret: Hvordan lever naboene? Hva tenker de på? Hva vil de i livet?
“Jeg blir varm om hjertet, oppriktig talt rørt. For meg ligger det oppriktig varme, engasjement, medmenneskelighet og ikke minst respekt for andre i disse flotte bildene og fortellingene.”
Jeg gikk ned til Nabi, som bodde under meg. Ned til lyden av afghansk musikk. Banket på, sa hei og spurte om jeg kunne få komme på besøk. Nabi bød meg inn på kaffe. Lurte nesten på hvorfor jeg ikke hadde kommet før. Og lurte også på hvorfor ikke flere nordmenn gjør det samme.
Slik fortsatte jeg.
Disse møtene har jeg formidlet ved å ta et bilde i hver nabo sin stue, med en historie til hvert bilde. Det identiske utsnittet setter en tydelig ramme og gjør både likheter og ulikheter synlige. Hver og en nabo i denne boken er med på noe viktig, mener jeg. For når vi er åpne og lar folk bli kjent med oss, skaper det et mer åpent og kanskje til og med et bedre samfunn.
For vi er alle mer enn det du ser.